Svarsendingspost er en spennende men omtrent fullstendig forbigått og oversett epoke i norsk filateli. Se, istedenfor å sette frimerker på sendingene, trykte man dem rett på omslag, kort og konvolutter. Dette er samme prinsippet som på mye av reklame- og regningsposten du risikerer å få i kassa i dag, men til å begynne med hadde man iallfall sans nok for frimerker til å etterlikne frimerker. Disse finnes fra mange postkontor rundt i landet, og i forskjellige farger. Det var nemlig kundene eller trykkerikontaktene deres som selv foresto trykkingen, ikke Posten.

Røde merker er mest vanlig å se, for de var trykt på konvolutter — og konvolutter er nå engang det folk flest legger til side; konvolutter kan blant annet brukes til å oppbevare store mengder avvaskede frimerker i. Blå er mer sjeldne, og grønne, slik som denne banderolen for bladet Gutteliv, utgitt av Snorre AS, Thv Meyers gate 34, Grünerløkka, må du anstrenge deg litt mer for å oppdrive.

Dette omslaget er sendt til fabrikkeier Halvor Schou, sjef for Hjula Væveri, en stund landets største arbeidsplass, ved Akerselva. Han var en av sin tids mest profilerte frimerkesamlere.

Postoppkrav brakte byens butikker og fabrikker ut til forbrukere i distriketene. Under 2. verdenskrig, med restriksjoner på det meste, ble pakker i postoppkrav redningen for såvel firmaene som forbrukerne. Her er det firmaet Brødrene Arnesen i Thorvald Meyers gate 28 som har vært på Grünerløkka postkontor med følgebrev for pakke i postoppkrav til Gudmund Nordbø, Øyfjell i Telemark, 20. mai 1944. Merk at firmaets skrivemaskin enten var steingammel eller ikke tiltenkt det norske markedet med sine tødler.

Portoen på 95 øre er løst med tidens vanlige bruksfrimerker. 2 stk 30-øres Løve III, som serien kalles, utgjør pakkeporto inntil 1 kg. 35-øres merket dekket postoppkravsgebyr på 10 øre og 25 øres porto for postanvisninger inntil 10 kr. Postoppkravsbeløpet skulle jo, i sin helhet, sendes tilbake til avsender på et vis.

Mens bruksfrimerker fra denne tidsperioden knapt er verd papiret de er trykt på, blir et dokument som dette straks mer interessant når frimerkene ikke er fjernet. Av følgebrevets trykte tekst nederst til venstre, framkommer det at mottaker ikke fikk klippe av frimerkene og putte dem i sin samling. Det privilegiet var det nemlig Postens tjeenstemannslag som skulle ha, og pengene de fikk fra å selge kilovare med frimerke klipp fra følgebrev, postgiro og andre blanketter, gikk til å drive feriehjemmene deres. Derfor er komplette, brukte postale dokumenter som dette langt mer sjeldne enn man skulle kunne tro — bare en knøttliten brøkdel unnslapp de feriehungriges ivrige sakser.