Vi har her sneket oss hundre år tilbake i tid, og befinner oss i den mest trafikerte delen av Karl Johans gate. Like nedenfor dagens The Scotsman, og like overfor datidens posthus (søylepartiet ved inngangen skimtes bortenfor vogna på høyre side). De promenerende som enser fotografen stanser opp eller kikker forbauset mot kamera. Vi ser ei dame som myser gjennom vinduet til hvitevarebutikken i høyre kant, mens ei med hvit solparaply og kniplinger både her og der kanskje nettopp har vært inne hos Edw. Jakwitz’ kjolebutikk?

Kortet er sendt mellom to postkortsamlere, der mottaker var av den holdning at frimerket helst skulle stå på forsiden. Hvilket var helt kurant på den tid, skjønt samlerne var delt i to leire: enten eller. I dag er det ingen tvil om at postkortsamlerne ønsker sine kort så ubesudlet som mulig, så slike skjønnheter som dette ender med å dekorere sidene i landets mest nydelige frimerkesamlinger.

Den som i dag sender tekstmeldinger eller bilder på mobilen sin, er en nær artsfrende av jenta som på tidlig 1900-tall skrev dette kortet. Hun har attpåtil klart å komme med på bildet — og har ett kort igjen som hun forærer til en venninnes samling. “Mig” har hun skrevet ved sitt eget yndige vesen nær lyktestolpen der Narvesen i flere mannsaldre har solgt pølser, røyk og tyggis en sen lørdagskveld. Merk at også riksvåpenet, som troner på toppen av posthusets fasade på hjørnet av Kirkegata og Karl Johans gate, er ringet inn: utvilsomt en opprørsk gestus i datidens murrende unionsmiljø.

"Mig" har hun skrevet om personen i forgrunnen ved lyktestolpen. Men står hun ikke egentlig og myser over på gutta på den andre siden av krysset?

Trykksak i tjukt og stort omslag sendt fra bokhandler P. T. Malling til kjøpmenn land og strand rundt på slutten av 1800-tallet. Innenlands kostet det bare 5 øre å sende trykksaker som veide inntil 125 gram mellom juli 1888 og juli 1919. Dette var ren statlig subsidiering av norsk næringsliv som kom til uttrykk i noe så trivielt som portotaksten.

Intet mindre enn 18 medaljer fra diverse vareutstillinger har Malling dekorert omslaget med. Varemesser har tapt seg kraftig siden den tid, men er fortsatt viktig for å holde den personlig-fysiske kontakten som internett ennå ikke har erstattet — omtrent som å gå i frimerkeklubb istedenfor å sitte alene hjemme med merkene.

Malling lå strategisk plassert i sentrum, som vi ser av omslaget: “Kirkegaden 34, ligeoverfor Postkontoret”. Posten var et naturlig bysentrum i Christiania. Og så slapp bokhandlerens bud å slite seg fordervet gjennom halve byen når de skulle levere postordre-bestillingene. Men på slutten av 1800-tallet var det fortsatt vanlig å bestille produkter hos den lokale kjøpmann som deretter tok kontakt med leverandøren og tjente noen skarve øre for bryderiet. Først da postoppkrav ble innført like inn i det nye århundret tok postordre av i Norge.

Oversiktsfotografi som er tatt noen få år etter århundreskiftet. Fotografen har stått i Domkirkens tårn og siktet ned mot posthuset i retning festningen og Kontraskjæret. Ute på fjorden kan man skue en seilskute, og på gata er det fritt for biler. Men forurensing klarte våre forfedre å få til for det.

Selv for 100 år siden var sentrum i byen vår gjenstand for gravearbeider. Her fra den flate biten på Karl Johan overfor Kirkegata (utsikt sørover) hvor også byens hovedpostkontor lå nederst og konsulatet til Østerrike-Ungarn nærmest i bildet. Fram til 1. verdenskrig var jo Østerrike-Ungarn en stormakt, så byens borgere visste nok godt hvor konsulatet lå. Slike postkort med gravearbeider finnes det ikke for mange av, for hvem ville vel vise fram all elendigheta når de sendte kort hjem fra byturen?