Bokhandler Jacob Dybwad, en forretning hvis flittige bruk av brevkort har satt spor etter seg i mang en helsaksamling, må enten ha vært på en snurr da han skrev beskjeden og adressen på samme side av dette 3-skillings brevkortet — eller så var han ikke helt vant til fenomenet ennå. Mens vi hadde hatt brevkort for bruk innenlands en god stund, var det først sommeren 1876 de kunne sendes utenlands. Tenk deg det du, å kunne sende epost til alle med .no-adresse, men ikke til hotmail ) Akk ja, det er i bunn og grunn ikke så ille å leve i det 21. århundre.

Årsaken til at 3-skillings brevkort endelig ble lovlige til utenlandske adressater, kan nok forklares med myntreformen som i postal praksis skulle ta til 1. januar 1877. Sommeren 1876 ble 60.000 10-øres brevkort bestilt, og da måtte man få opp forbruket av 3-skillingskort for ikke å brenne inne med store mengder. Et år senere, etter 16. juni 1877, ble det utelukkende mulig å anvende 3-skillingskort til utenlandskorrespondanse.

Her er BK2, med stående vannmerke posthorn i kartongen, fra midterste posisjoner i trykkarket og 2. trykning, stemplet CHRISTIANIA 11-8-1876. Adressat er Weidemannsche Buchhandlung i Berlin.

Er det forresten noen som vet hvilken dato det ble mulig å sende 3-skillingskort utenlands?

Trykksak i tjukt og stort omslag sendt fra bokhandler P. T. Malling til kjøpmenn land og strand rundt på slutten av 1800-tallet. Innenlands kostet det bare 5 øre å sende trykksaker som veide inntil 125 gram mellom juli 1888 og juli 1919. Dette var ren statlig subsidiering av norsk næringsliv som kom til uttrykk i noe så trivielt som portotaksten.

Intet mindre enn 18 medaljer fra diverse vareutstillinger har Malling dekorert omslaget med. Varemesser har tapt seg kraftig siden den tid, men er fortsatt viktig for å holde den personlig-fysiske kontakten som internett ennå ikke har erstattet — omtrent som å gå i frimerkeklubb istedenfor å sitte alene hjemme med merkene.

Malling lå strategisk plassert i sentrum, som vi ser av omslaget: “Kirkegaden 34, ligeoverfor Postkontoret”. Posten var et naturlig bysentrum i Christiania. Og så slapp bokhandlerens bud å slite seg fordervet gjennom halve byen når de skulle levere postordre-bestillingene. Men på slutten av 1800-tallet var det fortsatt vanlig å bestille produkter hos den lokale kjøpmann som deretter tok kontakt med leverandøren og tjente noen skarve øre for bryderiet. Først da postoppkrav ble innført like inn i det nye århundret tok postordre av i Norge.