Da den femte serien med frimerker som hadde kong Haakon VII i motivet ble designet like etter 2. verdenskrig, skiftet kongen for første og eneste gang positur fra framoverrettet blikk til et tilbakeblikk. Dette var en effektiv sybolikk og slottets offisielle politikk for å minnes den smerte, de offer og tap som det norske folk hadde gjennomgått.

Vi skulle gå helt fram til kong Olav Vs regjeringstid før Norge fikk et frimerke med høyere valør enn 5 kroner. Allerede i 1870-åra hadde til sammenlikning englenderne hatt £5-merker – en durabelig sum, og derfor frimerker som er veldig ettertraktet blant samlere, men nokstå uforståelig allikevel finnes brukt i 10-blokker. Hva slags tjenester slike merker har løst porto for, kan en egentlig bare undres over, men det spektakulære togrøveriet i England i 1963 fortalte jo sitt om hvilke beløp (£2,6 millioner) som ble fraktet med posten før i tiden.

I Norge ble også store verdier sendt med posttoget. Her vises forsiden av omslaget til en pakke som må ha inneholdt ferielønningsutbetalingene til arbeiderne ved Norsk Hydros anlegg i Rjukan. Posten kom seg dit fra Oslo med tog; den siste biten med Rjukanbanen. Pakka er sendt 22-6-51 og inneholdt 650 000 kroner i kontanter. Hvis vi regner om etter datidens ølpriser, tilsvarer det 13 millioner kroner i dag!

Porto for kr 338,30 er løst ved hjelp av 67 stk NK353, NK352, NK351 og 30 øre løvemerke NK355. Portosatsen dekker vektporto for pakke kr 13 (takstgruppe III, 10-15 kg), 30 øre for rekommendasjonsgebyr, og assuransegebyr på til sammen kr 325 (25 øre per 500 g). På verdipost var regelen at frimerkene måttet stå ½ merke fra hverandre for å minske sjansen for at noen skulle skjære gjennom emballasjen i dekke av frimerkene; det tok med andre ord noen minutter å frankere denne forsendelsen.

Omslaget ble opprinnelig gitt i gave til Arne Hylland fra James Coward, begge to temmelig sikkert frimerkesamlere.

Helsakkonvolutt utgitt i anledning sangfestivalen i Tallinn, Estland, sommeren 1990. De baltiske staters løsrivelse fra SSSR betegnes nettopp som “den syngende revolusjon” blant annet fordi folk på denne måten kunne komme sammen i flokk uten å bli kjeppjaget av KGB. Etter Rock Summer 90 forsto “alle” at noe kom til å skje, men ikke hva eller hvor. De første til å stikke hodet fram og riste seg løs fra sovjetkjempen, ble derfor Estlands post som hevdet sin selvstendighet ved å erklære portoforhøyelse fra 1. januar 1991 (fra 5 til 15 kopek for A-post). Denne avgjørelsen var ikke klarert i Kreml, og ble sett på som en utbrytersk akt. CCCP Post kontret med å kutte leveransene av frimerker til Estland. Snart ble frimerker en mangelvare, og man tømte frimerkelagerne i de statlige souvenirbutikkene (Berioskas) i de kommende måneder. Snaut 10% av Sovjetunionens frimerker ble nemlig solgt på postkontorer for å frankere post, så turistbutikkene var vel forsynt for salg i utenlandsk valuta. Og etter som frimerkelageret tørket inn, fant man ut at de uhorvelige mengdene med postale helsaker som lå på lager kunne oppfrankeres til korrekt porto ved hjelp av forskjellige portostempler.

Egne frimerker fikk Estland først fra 1. oktober 1991. Mer enn 1000 forskjellige utgaver av sovjetiske helsaker er registrert med portoprovisorier i Estland i perioden 1991-92.

Rock Summer 90-konvolutten er oppfrankert med et sovjetisk 5 kopek-frimerke med motiv 40-årsdag for frigjøringen av den ukrainske sovjetrepublikken; temmelig symbolsk med andre ord, for konvolutten er sendt 31.12.91 som var siste dag SSSR-merkene var frankeringsgyldige i Estland. I tillegg portostempel EESTI 10 kop. POST, til sammen korrekt porto 20 k.