Spaserturen ut fra sentrum og opp til Ekeberg var som å dra på Aker Brygge i dag: umåtelig populært, og gjerne på en snurr. Her ser vi Onkel Bjarne og tante Liv på Ekeberg, juni 1914, fotografert av Emma som da var “saa stolt, at det er svært”.

Hjemmesnekrede fotografier har ikke helt fått den tilhengerskaren man skulle tro blant postkortsamlerne, men vil ventelig tilta når det nå blir mer normalt å inkludere fotokort i sosiale sammenhenger i frimerkesamlinger.

Den korte historien om Emmas fotograferingskunst.

Postkortmotiv med utsikt sørover Pipervika fra Tordenskjolds plass, sommerstid, en ettermiddag — to seilbåter leker seg i havnebassenget og utstikkerne er stinne av folk som venter på at pappabåtene kan ta dem ut til landstedene langs Oslofjorden. Et bybud piler forbi på plassen, lett gjenkjennelig med sin tversoverveske, mens byens bedre stilte herremenn promenerer med bowlerhatter og stokk. Ja, stokk — mer et motefenomen enn uttrykk for elendig helse.

Eller kanskje var det de rekonvaleserende, internerte tyskerne som holdt til på militærsykehuset i Hegdehaugsveien/Wergelandsveien som var på tur nettopp denne dagen?

Kortet er postsendt 16. mai 1917, poststemplet om bord i postvognen på tog ut av landet, men mangler frimerke fordi det istedenfor er påskrevet “Kriegsgefangenen Sendung”. Javisst, 1. verdenskrig var vår krig, den óg. Postkortet er sendt under det krigsposthistorikere betegner den 1. sensurperioden, og har derfor ikke sensurstempel. Senere på sommeren fikk de internerte forresten besøk av sine familier — så kikk gjerne to ganger på postkort du har fra denne perioden.

Krigsfangepost fra Kristiania under 1. verdenskrig er sjelden vare.

I postkortets storhetstid som kommunikasjonsmedium kunne motiver fra alle verdenshjørner beskues i salgsstativene. Her er et postkort med utsikt over Oslo trykt, distribuert, solgt og postsendt i USA — det siste tilfeldigvis av en utvandret norsky. Hun skriver blant annet: “Jeg skulde like at bo der hvor jeg har lat pilen peke. Hvad heder den pladts?”

Ja, kan du hjelpe?

Vi er 9 måneder inn i 1. verdenskrig idet barnetoget passerer foran domkirken ned kirkegata, like før svingen opp Karl Johan. Ungdommen virker høflig stivpyntet, tyll og vadmæl om hverandre, uten å gi uttrykk for de helt store hurra-rop ennå, så langt unna slottet. Kanskje var det kaldt den dagen, men hodeplagg var uansett topp mote i 1915. Det var en grunn til at folk sang “Ikke løpe inn i stua…”

Hasselgaarden finner du forresten et bedre bilde av i Oslo Kommunes Byarkiv.

Den som i dag sender tekstmeldinger eller bilder på mobilen sin, er en nær artsfrende av jenta som på tidlig 1900-tall skrev dette kortet. Hun har attpåtil klart å komme med på bildet — og har ett kort igjen som hun forærer til en venninnes samling. “Mig” har hun skrevet ved sitt eget yndige vesen nær lyktestolpen der Narvesen i flere mannsaldre har solgt pølser, røyk og tyggis en sen lørdagskveld. Merk at også riksvåpenet, som troner på toppen av posthusets fasade på hjørnet av Kirkegata og Karl Johans gate, er ringet inn: utvilsomt en opprørsk gestus i datidens murrende unionsmiljø.

"Mig" har hun skrevet om personen i forgrunnen ved lyktestolpen. Men står hun ikke egentlig og myser over på gutta på den andre siden av krysset?