I postkortets storhetstid som kommunikasjonsmedium kunne motiver fra alle verdenshjørner beskues i salgsstativene. Her er et postkort med utsikt over Oslo trykt, distribuert, solgt og postsendt i USA — det siste tilfeldigvis av en utvandret norsky. Hun skriver blant annet: “Jeg skulde like at bo der hvor jeg har lat pilen peke. Hvad heder den pladts?”
Ja, kan du hjelpe?
Vi er 9 måneder inn i 1. verdenskrig idet barnetoget passerer foran domkirken ned kirkegata, like før svingen opp Karl Johan. Ungdommen virker høflig stivpyntet, tyll og vadmæl om hverandre, uten å gi uttrykk for de helt store hurra-rop ennå, så langt unna slottet. Kanskje var det kaldt den dagen, men hodeplagg var uansett topp mote i 1915. Det var en grunn til at folk sang “Ikke løpe inn i stua…”
Hasselgaarden finner du forresten et bedre bilde av i Oslo Kommunes Byarkiv.
Den som i dag sender tekstmeldinger eller bilder på mobilen sin, er en nær artsfrende av jenta som på tidlig 1900-tall skrev dette kortet. Hun har attpåtil klart å komme med på bildet — og har ett kort igjen som hun forærer til en venninnes samling. “Mig” har hun skrevet ved sitt eget yndige vesen nær lyktestolpen der Narvesen i flere mannsaldre har solgt pølser, røyk og tyggis en sen lørdagskveld. Merk at også riksvåpenet, som troner på toppen av posthusets fasade på hjørnet av Kirkegata og Karl Johans gate, er ringet inn: utvilsomt en opprørsk gestus i datidens murrende unionsmiljø.
"Mig" har hun skrevet om personen i forgrunnen ved lyktestolpen. Men står hun ikke egentlig og myser over på gutta på den andre siden av krysset?
Fra Studenterlunden står det bakpå dette postkortet som noen skrev og sendte til Australia sommeren 1961. En god og varm sommer, skal vi tro brevskriveren som er over seg av begeistring for det eksotiske Norge. Og så går han altså bort og velger seg et kort med motiv fra Hjortedammen for å sende hjem til foreldrene sine! Ja, det vi i dag kaller Spikersuppa, heter jo egentlig Hjortedammen, og her ser du altså hvorfor. Hvor de ble av? På en australsk grill, kanskje.
Store deler av dagens sentrum har vært sumpland, derav f eks navnet Grønland – grønn og fin sump. Her nedi Vaterland var det Oslolosen pleide å ligge og pilse i daycruiser’n sin og myse på budeiene som kom ned fra sæters og hoppa av bussen på rutebilstasjonen med jura sprengfulle av mjælk.
Det er rart å tenke på at før Nybrua ble bygget, var Lakkegata hovedveien ut av byen i nordgående retning. Den verdensberømte norske fotografen Anders Beer Wilse hadde høstet erfaring med fotografisk dokumentasjon av folks levesett i USA, og var ikke fremmed for å knipse postkortmotiver som den dag i dag skiller seg ut i radikal retning. Nakent og ærlig.
En mengde av Wilses fotografier kan beskues i Nasjonalbibliotekets fotodatabase, Galleri NOR.
Nini Roll Ankers romantrilogi (1923-27) begynte med Huset i Søgaten, og det var kanskje nettopp her hun vandret da hun gjorde geografisk research. Handlingen fant etter hvert veien til nåtiden, og da var siste rest av slekten Stampe marginalisert og invalidisert som leietakere hos en aksjespekulerende gårdeier. Kortet er temmelig samtidig, utgitt etter hovedstadens navneskifte fra Kristiania til Oslo 1. januar 1925.
Amerikabåter, lastebåter, godstog, post og passasjerer — og alt sammen administrert av Oslo havnevesen. Det er det ikke mange som tenker på. Her har fotografen knipset den hektiske aktiviteten på kaia langs Festningsbrygga. Kjenner du deg igjen fra en danskebåttur, kanskje?
Avisbanderole fra London sendt til Den norsk Amerikalinje sommeren 1925. Bakpå har tydeligvis noen skissert spaserturen fra rederiets publikumsservice bort til skipets kai. Eller hva tror du?
Antakelig i tredveårene. Guttene i slips og lakksko, jentene i kjoler; de hadde nok mye moro allikevel. På fanen står «… HØIERE ALMENSKOLE» OG «…PALME». Noen som kjenner seg igjen?
“Et av Bloms hyggelige hjørner” er postkortets tittel; mon tro hvordan eventuelle uhyggelige hjørner så ut? Noen tiår tidligere var Blom kjent som en vinkjeller der gjestene satt ved vinankre og tappet sitt nødvendige fluidum selv. Dette postkortet ble gitt til en bordsetning som hadde bestilt helstekt and, påført nummer 605 servert i restauranten, og jeg tror jammen kokkene skal til å tranchere en fuggel oppe ved viltgrillen. Dette med postkort og ender var muligens en fad man hadde snappet opp fra fasjonable Tour d’Argent i Paris hvor atskillige tusentall ender endte i en postkortsamlers mage.
© Frimerker i Sentrum. Drevet med etherpetroleum og Wordpress.
