Brev uten frimerke, selvsagt siden det er fra kemner’n, akkurat som i våre dager, signert for porto av “Irgens, Kæmner” som Offentlig sag. Stemplet med det som antas å være byens første enringsstempel med stenskrift bokstaver og tall. At bruksdatoen antakelig også er den tidligste som er registrert, burde ikke overraske siden du finner det avbildet her på isentrum.com

Brev sendt som trykksak fra Christiania til Gaardbruger Andr O Berger, pr Feiring Postaabneri. Konvolutten er påskrevet Tryksager, som var nødvendig for å oppnå redusert porto, i tillegg til å være en åpen sending slik at innholdet kunne kontrolleres. Normal trykksakporto var 3 øre,  men her har den veid opptil 100 gram, slik at portoen ble 5 øre. Det var likevel en god rabatt i forhold til de 20 ørene et brev i samme vektklasse ville kostet. Posten var veldig sentral i å subsidiere norsk næringsliv før i tiden i form av rabatterte portosatser. Postens økonomiske situasjon var et vanlig tema i Stortinget, og visjonen forble at portoen ikke skulle koste mer enn at Posten akkurat gikk i balanse. Og nettopp denne gang later det til at en påskrift har deklarert innholdet som følger: “Angaaende Oprettelse af en Landmandsbank”.

Frimerket har norsk katalognummer 42 og er en undertype med uklart trykk og stående vannmerke — det siste kanskje litt for mye informasjon for andre enn frimerkesamlere. Nyansen er tyntflytende lysoliven, og av de to dråpene med erstatningskaffe som later til å ha truffet konvolutten, klarte selvsagt den ene å lande på frimerket. Vel, vel. Vi får trøste oss med at synet av 5-øres trykksakkonvolutter med NK42 ikke er daglig kost.

Postoppkrav brakte byens butikker og fabrikker ut til forbrukere i distriketene. Under 2. verdenskrig, med restriksjoner på det meste, ble pakker i postoppkrav redningen for såvel firmaene som forbrukerne. Her er det firmaet Brødrene Arnesen i Thorvald Meyers gate 28 som har vært på Grünerløkka postkontor med følgebrev for pakke i postoppkrav til Gudmund Nordbø, Øyfjell i Telemark, 20. mai 1944. Merk at firmaets skrivemaskin enten var steingammel eller ikke tiltenkt det norske markedet med sine tødler.

Portoen på 95 øre er løst med tidens vanlige bruksfrimerker. 2 stk 30-øres Løve III, som serien kalles, utgjør pakkeporto inntil 1 kg. 35-øres merket dekket postoppkravsgebyr på 10 øre og 25 øres porto for postanvisninger inntil 10 kr. Postoppkravsbeløpet skulle jo, i sin helhet, sendes tilbake til avsender på et vis.

Mens bruksfrimerker fra denne tidsperioden knapt er verd papiret de er trykt på, blir et dokument som dette straks mer interessant når frimerkene ikke er fjernet. Av følgebrevets trykte tekst nederst til venstre, framkommer det at mottaker ikke fikk klippe av frimerkene og putte dem i sin samling. Det privilegiet var det nemlig Postens tjeenstemannslag som skulle ha, og pengene de fikk fra å selge kilovare med frimerke klipp fra følgebrev, postgiro og andre blanketter, gikk til å drive feriehjemmene deres. Derfor er komplette, brukte postale dokumenter som dette langt mer sjeldne enn man skulle kunne tro — bare en knøttliten brøkdel unnslapp de feriehungriges ivrige sakser.

“Prøver uten verdi” var lenge en kraftig redusert portosats for å bidra til høy aktivitet av eksportrettede fremstøt i norsk næringsliv. Akkurat hva firmaet C B Barth & Co sendte til Sveits er det kanskje noen som kan finne ut av? De holdt til i Tollbodgata 3. For 7 øre fikk man sendt en liten bit som vareprøve til Sveits. Det var billigere enn et vanlig innenlandsbrev i 1934. 7-øres frimerker dekket primært portobehovet for vareprøver, trykksaker og 5-ords julehilsener.

I vår hjemmesittende dot-com-tidsalder levnes ikke fasttelefon, telefaks, telex og telegraf lenger lysende utsikter. Men du store tid hvor viktig det var å ha en lettkjennelig telegrafadresse for mer enn hundre år siden. Her er det firmaet J. Berner, jr som har sendt et brevkort (datidens form for tekstmelding eller epost) til en forretningsforbindelse i Gøteborg. Av stempeldatoene kan vi se at kortet ble sendt tidlig ettermiddag fra Oslo 22. september 1903 og ble utlevert på morgenkvisten i Gøteborg påfølgende dag. Hadde det hastet mer, ville alternativet vært å sende telegram. Avsenders telegramadresse ser vi er JUNIOR — sikkert til mange av byens næringsdrivendes misunnelse.

Maskinstempelet er forresten fra en maskin av tysk fabrikat men kanadisk oppfinnelse fra firmaet Bickerdike. De solgte inn svære ordre til det tyske postverk, og skaffet seg også en agent i Norge. Men maskinen deres ble en stor skuffelse for posten i Oslo. Lykkeligvis for posten var den tatt inn på ett års leasing, så da byens egen Krag-Hansen stemplingsmaskin ble patentert i januar 1904 ble den fort tatt ut av tjeneste. Teksten NORGE var postens tjenestemenn veldig opptatt av å få inn i stempelet da maskinen ble bestilt. Norge-patriotismen lå smørt tjukt utapå det meste i samfunnet i disse svenskeunionens siste år.