Firmaet F W Henriksen svarer her på en forespørsel fra et London-firma, bare tre dager etter at brevkort er avsendt fra England, i seg selv en bragd av Posten, men er så uheldige å glemme å oppfrankere innenriksbrevkortet med et 5-øres frimerke. Dermed blir det en dag forsinket ut av Kristiania siden mottaker får det i retur med påskriften “+5″. Dagen etter er brevkortet atter på vei i Posten, nå med korrekt porto: datoen i de to stemplene er nemlig 27/9 og 28/9-1889. Slikt tidsspille kunne saktens være skjebnesvangert.

Men ser du at handelsspråket disse to firmaene imellom er norsk? Det skulle vel tatt seg ut i dag, at vi skrev på norsk til våre engelske handelsforbindelser… kanskje var firmaet delvis eid av nordmenn, eller så hadde de ansatt norske skrivere. Begge deler er sannsynlig ut fra at de drev med trelast. Større handelsfirma hadde forresten i sin tjeneste folk fra mange land for nettopp å kunne tilby kundene korrepondanse på deres eget språk — snakk om service!

Norsk språk på handelskorrespondanse til England. Mottaksstemplet London.

Brev adressert til en person på Frokostbørsen. Slik korrespondanse til byens serveringssteder kunne såklabert bety at vedkommende jobbet der, men det kunne like gjerne være en av etablissementets gjester som enten a) ikke ønsket brev hjem til seg, b) var mer sjelden hjemom enn innom, eller c) var stamgjest og således klar for å lese brev tidlig om morgenen.

Det finnes mange postkort med motiv innenfra Frokostbørsen, så hvis du har slike, tar vi gjerne imot scans på epost (se aller nederst til høyre på siden).

Stortingets folk ble etter hvert velsignet med postkontor i kjelleren, først på sesongbasis, deretter som et fast innslag i hverdagen. Hmm, lurer på om faren til en i klubben sto for interiørdesignen der… men uansett, man kan lage seg en fin samling med politiske rikskjendiser eller -klyser, alt etter helning og lyster. Brev fra stortingspolitikere kan være vanskelig å få øye på, men om de er stemplet OSLO STORTINGET går det greiere. Her er i tillegg konvolutten utstyrt med en illustrasjon av praktbygningen, og som om ikke det var nok, har adressaten vært så vennlig å føre på “Fra Kåre Kristiansen” med kulepenn. Stort greiere går det ikke an å gjøre det.

Hvor dyrt slik som dette er å samle? Vel, denne konvolutten ble funnet hos en oslobasert frimerkehandler våren 2010 for den nette sum av 5 kroner.

Jeg vet ikke om han var frimerkesamler eller om han bare var innom på reportasje, men i en tid der mangelvare erstattet ordet varer i butikkene, brukte Propagandaministeriet frimerkesamling for alt det var verd. Norges småsparere køet sent og tidlig for nye frimerkeutgivelser med begrenset opplag. Et Legion-merke til 20+80 øre (ryktet opplag 100.000 eksemplarer; faktisk opplag det dobbelte) kunne neste dag selges for 3 kroner. Slik fikk folk noe fredelig å gjøre på dagtid, og kunne holde seg inne på kveldstid. Postfriske frimerker ble plasseringsobjekt fordi man da regnet med å få igjen pålydende, eller helst litt mer, noe man ikke var så sikre på å få ut av den lokale banken.

Men denne frimerkeinteressen brakte også muligheter for Propagandaministeriet til å hjernevaske hvermansen, især de yngste. Derfor ble det arrangert propagandautstillinger for frimerkesamlerhobbyen. Fra øverste hold trakk man i trådene, og byens barneskoler ble kommandert på utflukt til f eks DE-NO-LA-utstillingen. Ja, man tok til og med i bruk ambulerende utstillinger — sendte dem langs kysten og nordover, rett og slett.

De-No-La ble avholdt i Grensen. Her ser vi souvenirkort som viser frimerkesamlere avbildet på frimerker (det var tider det, dere ). Kortet er adressert til Hallomann Sven-Erik Rolf, Videren. Ifølge våre venner innom Wikipedia, var han barnebarn av en norsk general, og gkk inn i Den norske Legion under Waffen SS; ble rapportert falt høsten 1941 men dementerte dette via radio. Våre forbindelser i filmverdenen, forteller at han var skuespiller og journalist. Med andre ord kan dette være et av de få overlevende norske, rene filatelistiske propagandaobjekter fra 2. verdenskrig av og med kjendiser. Fantaster av filmavisen og radio-opptak oppfordres til å sjekke saken nærmere!

Det finnes også korrespondanse til Ernst Rolf, hans far, adressert til Vinderen i tiden rundt Sven-Eriks unnfangelse. Her ses også en håndadressert konvolutt, denne gang fra Norsk Filatelistforbunds propagandautstilling året i forveien. Kanskje noen autografsamlere har materiell som tillater en sammenlikning?

Nå skal det tillegges at mange som sendte slike kort fra utstillingene, f eks frankert med V-merker eller andre okkupasjonsvennlige utgivelser, var raske til å vaske dem av da freden nærmet seg — eller fjernet navn og adresse. Å benytte blyant var helt vanlig, så for noen gikk det til og med greit å forandre navn og adresse — kanskje hadde man en uvenn som kunne svertes litt. Derfor kan vi godt utvise en porsjon sunn skepsis over postkort som dette, adressert med skrivemaskin som det er.

Nordmenn må være billig-butikkers paradis, og det er ikke noe nytt fenomen: REMA, Rimi, Nille, Europris… de har bare fulgt med i historietimen. Selv den lekreste silkestas skulle være billig: “Norges største og billigste lager” annonserte Silkehuset på sine konvolutter i 1902. Det eksklusive og eksotiske inntrykket fikk Hr Løve ta seg av.