Et aldri så lite avsnitt i Norges posthistorie kunne godt vært viet “billett merket”-forsendelser, for de er nå engang videresendt, men mangel på konvolutter tatt vare på setter en sort strek over selve tanken.

Her har vi en konvolutt som ikke ser ut til å ha vært postgått. Sannsynligheten er til stede for at Posten ikke har stemplet frimerket i postbehandlingen, men like stor sannsynlighet er det at avsender har ombestemt seg på vei hjem og gått innom Aftenpostens ekspedisjon i Akersgaten — for å være sikker på at beskjeden kom fort nok frem. Som kjent, den som kommer først til mølla, får først…

…eller kanskje ikke?

Kanskje — står det skrevet oppned øverst på baksiden.

Bokhandler Jacob Dybwad, en forretning hvis flittige bruk av brevkort har satt spor etter seg i mang en helsaksamling, må enten ha vært på en snurr da han skrev beskjeden og adressen på samme side av dette 3-skillings brevkortet — eller så var han ikke helt vant til fenomenet ennå. Mens vi hadde hatt brevkort for bruk innenlands en god stund, var det først sommeren 1876 de kunne sendes utenlands. Tenk deg det du, å kunne sende epost til alle med .no-adresse, men ikke til hotmail ) Akk ja, det er i bunn og grunn ikke så ille å leve i det 21. århundre.

Årsaken til at 3-skillings brevkort endelig ble lovlige til utenlandske adressater, kan nok forklares med myntreformen som i postal praksis skulle ta til 1. januar 1877. Sommeren 1876 ble 60.000 10-øres brevkort bestilt, og da måtte man få opp forbruket av 3-skillingskort for ikke å brenne inne med store mengder. Et år senere, etter 16. juni 1877, ble det utelukkende mulig å anvende 3-skillingskort til utenlandskorrespondanse.

Her er BK2, med stående vannmerke posthorn i kartongen, fra midterste posisjoner i trykkarket og 2. trykning, stemplet CHRISTIANIA 11-8-1876. Adressat er Weidemannsche Buchhandlung i Berlin.

Er det forresten noen som vet hvilken dato det ble mulig å sende 3-skillingskort utenlands?

Vi er 9 måneder inn i 1. verdenskrig idet barnetoget passerer foran domkirken ned kirkegata, like før svingen opp Karl Johan. Ungdommen virker høflig stivpyntet, tyll og vadmæl om hverandre, uten å gi uttrykk for de helt store hurra-rop ennå, så langt unna slottet. Kanskje var det kaldt den dagen, men hodeplagg var uansett topp mote i 1915. Det var en grunn til at folk sang “Ikke løpe inn i stua…”

Hasselgaarden finner du forresten et bedre bilde av i Oslo Kommunes Byarkiv.

En mindre kjent side ved Nasjonalhjelpens innsamlingsaksjon etter 2. verdenskrig, H7-lotteriet, må være at de tok imot hva det skulle være: melk og honning om du hadde. Det er imidlertid forsvinnende få lotterikort kjent med stempel fra ekspedisjonen hos Nasjonalhjelpens hovedkontor i Universitetsgata 12. Grunnen kan jo være at det fantes postkasser strategisk plassert rundt i byen.

H7-kort innlevert ved Nasjonalforeningens kontor i Universitetsgata 12; frimerket stemplet med et av deres kontorstempler i rød farge. Dette var så postalt ukorrekt som det går an å bli, men årsaken kan ha vært at alle lodd-anmeldelser til forhåndstrekningen måtte frankeres med et Olav-frimerke med tilleggsverdi.

Eller at det var filatelister løs i gatene?

Hadde vi muligens filatelister løpende rundt med slike påfunn som å levere inn ved hovedkontoret? Hvis samtlige kort kjent med kontorstempler er overfrankert med 20-øren, får vi heller tro at de bare solgte dette frimerket i resepsjonen. Imidlertid dukket det opp enorme kvanta ustemplede Olav-merker senere på året, men hvorvidt det var Nasjonalhjelpens budkorps som spedde på lønna, eller om de ble fisket fram fra de ufattelig mange paller som arkivet rommet da det ble solgt... se, det vites ikke. Arkivet gikk sogar delvis opp i brann på Vestlandet mange år senere.

Den som i dag sender tekstmeldinger eller bilder på mobilen sin, er en nær artsfrende av jenta som på tidlig 1900-tall skrev dette kortet. Hun har attpåtil klart å komme med på bildet — og har ett kort igjen som hun forærer til en venninnes samling. “Mig” har hun skrevet ved sitt eget yndige vesen nær lyktestolpen der Narvesen i flere mannsaldre har solgt pølser, røyk og tyggis en sen lørdagskveld. Merk at også riksvåpenet, som troner på toppen av posthusets fasade på hjørnet av Kirkegata og Karl Johans gate, er ringet inn: utvilsomt en opprørsk gestus i datidens murrende unionsmiljø.

"Mig" har hun skrevet om personen i forgrunnen ved lyktestolpen. Men står hun ikke egentlig og myser over på gutta på den andre siden av krysset?