Posthistorie
06 april 2010
I 1880 ble den første kommersielle operasjonen med telefonsentral igangsatt i Norge. Oslo og Drammen var de utkårne som skulle få bruke dette nye leketøyet til sitt fulle. Til og med egen legetjeneste stilte telefonselskapet med til sine kunder.
Mange kjempet om å kapre markedsandeler. Oslos eget Elektrisk Bureau var en av dem; svenske L. M. Ericsson en annen. Et av Ericssons apparater fra 1881 kan du beskue på nettet fra Norsk telemuseum. Men servicenivå og leveranseproblemer må ha vært av en annen verden.
Se bare på hvordan forretningen C. Söderberg i Christiania hadde det høsten 1881:

13. august 1881: Send snarast två apparater utan batteriskåp.

10. september 1881: Her savnes to mikrometerskruer, og en gummiring til diafragmen. "De sista apparaterna äro inte goda".

22. oktober 1881: "För all del sänd några apparater straxt".

23. oktober 1881: "Var god pr omgående underrätta mig om bästa sättet att arrangera en telefon uti ett packhus der ingen ekdstad finnes och der vanliga Leclanché vill frysa. Vänter otåligt på apparater och hörtelefoner".

25. oktober 1881: För all del svara på mina bref straxt. När får jag apparaten?"

15. november 1881: "Hakon B. har nu också börjat sälja hit och ansatt en Hr N. Dietrichsen till Agent. Hans mikrofoner närma sig Blake mycket mera än Edra. Sänd genast en eller två aparater af hvad sort som helst".
For Posten i Oslo, og innbyggerne, førte telefonen til store endringer. Christiania Bypost forsvant. Det var så mye mindre bruk for den. Telefonen tok over. Akkurat som da telefaxen kom: byens firma sparket budene sine, og budbilfirma dukket opp for å dekke de sporadiske behovene. Da grønt ble moteord, forsvant jommen noen av budbilene også: sykkelbud overtok. Så kom mobiltelefonene; telefonkioskene forsvant. Deretter kom SMS, og epost ble en husholdningstjeneste. Posten forsvant. Nei, huff, der kom vi visst til å foregripe begivenhetenes gang. Det korrekte er jo at Posten omskapes til et spedisjonsselskap som innimellom håndterer reklamesendinger, enkelte brev, og noen postkort innimellom hvis da folk i det hele tatt husker på å sende dem fra sydentur. Frimerker selges for det meste i souvenirbutikker eller som abonnement; slik gjorde man i det gamle Sovjet også, og det funka godt i mange år.