Jeg vet ikke om han var frimerkesamler eller om han bare var innom på reportasje, men i en tid der mangelvare erstattet ordet varer i butikkene, brukte Propagandaministeriet frimerkesamling for alt det var verd. Norges småsparere køet sent og tidlig for nye frimerkeutgivelser med begrenset opplag. Et Legion-merke til 20+80 øre (ryktet opplag 100.000 eksemplarer; faktisk opplag det dobbelte) kunne neste dag selges for 3 kroner. Slik fikk folk noe fredelig å gjøre på dagtid, og kunne holde seg inne på kveldstid. Postfriske frimerker ble plasseringsobjekt fordi man da regnet med å få igjen pålydende, eller helst litt mer, noe man ikke var så sikre på å få ut av den lokale banken.

Men denne frimerkeinteressen brakte også muligheter for Propagandaministeriet til å hjernevaske hvermansen, især de yngste. Derfor ble det arrangert propagandautstillinger for frimerkesamlerhobbyen. Fra øverste hold trakk man i trådene, og byens barneskoler ble kommandert på utflukt til f eks DE-NO-LA-utstillingen. Ja, man tok til og med i bruk ambulerende utstillinger — sendte dem langs kysten og nordover, rett og slett.

De-No-La ble avholdt i Grensen. Her ser vi souvenirkort som viser frimerkesamlere avbildet på frimerker (det var tider det, dere ). Kortet er adressert til Hallomann Sven-Erik Rolf, Videren. Ifølge våre venner innom Wikipedia, var han barnebarn av en norsk general, og gkk inn i Den norske Legion under Waffen SS; ble rapportert falt høsten 1941 men dementerte dette via radio. Våre forbindelser i filmverdenen, forteller at han var skuespiller og journalist. Med andre ord kan dette være et av de få overlevende norske, rene filatelistiske propagandaobjekter fra 2. verdenskrig av og med kjendiser. Fantaster av filmavisen og radio-opptak oppfordres til å sjekke saken nærmere!

Det finnes også korrespondanse til Ernst Rolf, hans far, adressert til Vinderen i tiden rundt Sven-Eriks unnfangelse. Her ses også en håndadressert konvolutt, denne gang fra Norsk Filatelistforbunds propagandautstilling året i forveien. Kanskje noen autografsamlere har materiell som tillater en sammenlikning?

Nå skal det tillegges at mange som sendte slike kort fra utstillingene, f eks frankert med V-merker eller andre okkupasjonsvennlige utgivelser, var raske til å vaske dem av da freden nærmet seg — eller fjernet navn og adresse. Å benytte blyant var helt vanlig, så for noen gikk det til og med greit å forandre navn og adresse — kanskje hadde man en uvenn som kunne svertes litt. Derfor kan vi godt utvise en porsjon sunn skepsis over postkort som dette, adressert med skrivemaskin som det er.

Her ser vi at Singer symaskiner har holdt til i Nedre Slottsgate; i dag holder de hus et par kvartaler nærmere slottet. Merk deg vårt skilt, oppfordrer konvolutten. Varemerker og design var vel så viktig i gamle dager som i vår tid, men forskjellen ligger helst i at lokalmarkedet var annerledes. Global brands var ikke fullt så dominerende ennå, men de jobbet hardt med saken.

Cinderellas i alle tenkelige former og regnbuens farger spilte en viktig rolle i markedsføring, mye takket være samlere — "alle" var jo samlere for 100 år siden.

I 1916 er det tenkelig at symaskin var det viktigste redskap husholdninger kunne anskaffe. Hest eller bil fikk komme i andre rekke, bare mor fikk symaskin som virket. Da fikk man klær, og de varte evig. Høi, her høres jeg snart ut som Oslolosen… på tide å logge av

Da Bærums verk var et sterkt merkenavn i støpejernsprodukter, hadde fabrikken eget utsalg i Torggata 3 — forhåpentlig på gatenivå. Utvalget var imponerende, hør bare hva som ramses opp på konvoluttens bakside: “Recks patenterede Spalteovne for Torv og Ved — eller Koks i 6 forskjellige størrelser. Magazinovne, Komfyrer, Bryggerhuspander, Strygeovne, Bygningsstøbegods, Øxer, Strygeovnsjern m.m.”