Som frimerkeland har USA vært involvert i omtrent alt, så det går an å samle hva det skulle være mellom himmel og jord. Nasjonale frimerker ble utgitt første gang i 1847. Før den tid hadde en privatpost i New York City hatt merker i 1842, og fra 1845 fikk postmestre anledning til å utstede frimerker ved behov. Motivsamlere har mye å takke USPS for i og med at de første motivfrimerkene så dagens lys her i 1869. 20+ år senere fikk etaten også skylden for å ødelegge frimerkehobbyen da de tro til med skyhøye valører på frimerker som bare var beregnet på samlere — Columbusseriens $1, 2, 3, 4 og $5. Slike innkjøpssummer kunne datidens filatelister ha innlemmet et hundretalls Norge nr 1 i samlingen for. Men det var da. Snart blomstret det Columbus-frimerker over hele verden, og de første motivfilatelistene kunne endelig bygge svære samlinger. I 1898 klarte også USA å plassere den første nordmannen på et frimerke noensinne. I intet mindre enn 159,720,800 eksemplarer av et 2-cents frimerke fra Trans-Mississippi eller Omaha-serien som den også kalles. At han skjulte hodet sitt bak hatten idet fotografen knipset bildet som frimerket ble gravert etter, medga han senere at var noe urutinert. Men heilnorsk, vil sikkert noen ønske å legge til. Hvem han var?
3c "banknote" med motiv George Washington og "fancy cancel" E. Spesielle stempelavtrykk er et umåtelig populært samleområde på USAs frimerker. Om du heter Erik, klarer du fint å stave navnet ditt.
Den mest vanlige av The Prexies: 3c Jefferson som var innenlandsporto i en mannsalder. Her med litt forskjøvet sentrering.
I hvert fall ikke president i USA. Tradisjonen i USA var nemlig å sette tidligere generasjoners presidenter på frimerkene. Flere har blitt legendariske, frimerkene altså, med “Black Jack” som det merket flest kjenner igjen: 2 cents sort med fullformat portrett av Andrew Jackson. Så mye svartmaling han fikk gjennomgå av poststempler lærte toppene i USPS en lekse: mindre portretter heretter. De forskjellige frimerkeseriene med presidentene har vunnet mange tilhengere, men størst oppslutning har kanskje serien fra 1938 og et tjuetalls år fremover: Prexies. Disse er fargegilde, trykt i utrolige opplag, i utallige formater, og tagget så det holder både nord og sørøst, på alt som finnes av papirtyper, med de rareste gummiblandinger, og til portosatser som tidvis er supersjeldne blant posthistorikere. Slik blir det filatelistisk buzz av. Senere frimerkeserier har trukket fram flere presidenter, amerikanske helter, hverdagshelter, berømte personer, americana, og kjendiser. Særlig Americana-serien har blitt populær på grunn av sine klare og visuelt enkle motiver med blant annet tekniske nyvinninger gjennom historien. “Popcorn Wagon” er en personlig favoritt.
Av særfrimerker, altså ikke bruksseriene, men de dobbelt så store, fargerike og motivgrandiose frimerkene, har USA etter hvert utgitt så mange at jeg helt har falt av lasset. Jeg tar vare på det som dumper inn med post en gang imellom, for moderne, ekte postgåtte og fremdeles pene frimerker fra USA er direkte sjeldent. Takket være tidligere generasjoners filatelister og frimerkespekulanter, benyttes fryktelig mye gamle merker som porto. At det samme vil skje med moderne merker, er det ikke tvil i min sjel om, men det er lenge til vi ser dem på den måten: Hvis det står 3c på et postfriskt frimerke fra USA i 1952, så er det verd omtrent 3c. Kanskje litt under. Til gjengjeld har samlere, handlere og spekulanter de siste 15-20 år funnet en ny måte å få ut verdier av gamle lagre med postfriske merker: gradering (“Graded Stamps”). Dette konseptet går rett og slett ut på at man gir en punkt-karakter til frimerker basert på sentrering, fargefriskhet/helhetsinntrykk, og gummiering (eventuelt også stempling). Sentreringen veier tyngst, for med så stor produksjon som USPS har hatt, blir det mye feil. “Graded Stamps” kapsles inn i plast (av alle mulige ting, kors-kors) og håndteres på samme vis som myntsamlere gjør med sitt. Derfor er det ikke uvanlig å se nesten-helark der et eller to eller tre frimerker er fjernet, mens resten av merkene går til rimelig porto — for de ene graderte merket kan antakelig omsettes for mange titalls ganger arkprisen. Ubrukt USA fra 1945 til 1975 er derfor blitt en hobby som du knapt holder på mer enn i tre helger. Til gjengjeld kan samlere kose seg med merker der mye gikk gæærnt under produksjonen! Mange slike har funnet veien inn i motivsamlinger nettopp fordi de skiller seg ut, og fordi de ikke behøver være spesielt dyre eller vanskelige å få tak i. Motivene gjenspeiler gjerne strømninger i samfunnet, om enn noe forsinket, men har gjort USAs frimerker til en gedigen samtidshistoriebok når de ordnes deretter — av en frimerkesamler.
Mye sosiallærdom og forholdsregler for vitenskap kan høstes fra tilfellet Clara Maass. Du finner mer om henne på Wikipedia. I vårt tilfelle har USPS vært uheldig med perforatoren.
En grom nettside med informasjon om USAs frimerker heter 1847USA; en titt innom anbefales.
