I 1880 ble den første kommersielle operasjonen med telefonsentral igangsatt i Norge. Oslo og Drammen var de utkårne som skulle få bruke dette nye leketøyet til sitt fulle. Til og med egen legetjeneste stilte telefonselskapet med til sine kunder.

Mange kjempet om å kapre markedsandeler. Oslos eget Elektrisk Bureau var en av dem; svenske L. M. Ericsson en annen. Et av Ericssons apparater fra 1881 kan du beskue på nettet fra Norsk telemuseum. Men servicenivå og leveranseproblemer må ha vært av en annen verden.

Se bare på hvordan forretningen C. Söderberg i Christiania hadde det høsten 1881:

13. august 1881: Send snarast två apparater utan batteriskåp.

10. september 1881: Her savnes to mikrometerskruer, og en gummiring til diafragmen. "De sista apparaterna äro inte goda".

22. oktober 1881: "För all del sänd några apparater straxt".

23. oktober 1881: "Var god pr omgående underrätta mig om bästa sättet att arrangera en telefon uti ett packhus der ingen ekdstad finnes och der vanliga Leclanché vill frysa. Vänter otåligt på apparater och hörtelefoner".

25. oktober 1881: För all del svara på mina bref straxt. När får jag apparaten?"

15. november 1881: "Hakon B. har nu också börjat sälja hit och ansatt en Hr N. Dietrichsen till Agent. Hans mikrofoner närma sig Blake mycket mera än Edra. Sänd genast en eller två aparater af hvad sort som helst".

For Posten i Oslo, og innbyggerne, førte telefonen til store endringer. Christiania Bypost forsvant. Det var så mye mindre bruk for den. Telefonen tok over. Akkurat som da telefaxen kom: byens firma sparket budene sine, og budbilfirma dukket opp for å dekke de sporadiske behovene. Da grønt ble moteord, forsvant jommen noen av budbilene også: sykkelbud overtok. Så kom mobiltelefonene; telefonkioskene forsvant. Deretter kom SMS, og epost ble en husholdningstjeneste. Posten forsvant. Nei, huff, der kom vi visst til å foregripe begivenhetenes gang. Det korrekte er jo at Posten omskapes til et spedisjonsselskap som innimellom håndterer reklamesendinger, enkelte brev, og noen postkort innimellom hvis da folk i det hele tatt husker på å sende dem fra sydentur. Frimerker selges for det meste i souvenirbutikker eller som abonnement; slik gjorde man i det gamle Sovjet også, og det funka godt i mange år.

Kapp det gode håp har et lite hjørne reservert i alle frimerkesamleres underbevissthet takket være sine berømte trekantede frimerker. Allerede i 1853, mens man i Norge fortsatt debatterte om frimerker kunne være tjenlig til noe, så verdens først ikke-firkantede frimerker dagens lys. De viste, som så mange klassiske frimerker, litt naken kvinnehud — omtrent nok til å få enhver smågutt hekta på den nyoppfunne sporten frimerkesamling. Den vakre damens navn var Hope, og hun var visst litt av en ledestjerne for alle verdens langveisfarende sjømenn. Legenden vil også ha det til at verdens mest kjente frimerkefirma, Stanley Gibbons i London, ble en suksess takket være en skipssekk full av trekanter. På grunn av treg kommunikasjon med frimerketilvirkerne i England, har Kappstaden også utgitt provisoriske utgaver med mye klabb og babb — og dertil hørende feberopphetede priser på enkelte av merkene. Men de fleste trekantene er overkommelige i pris og utbredelse, slik at du godt kan putte et i samlingen din “bare for moro skyld” — forresten også det første frimerket utgitt på det afrikanske kontinent.

Hope har fått på seg mer klær og klokelig tatt med seg mat og vindruer for å lokke til seg sjøfarende. Ansiktstrekk på små motiver er nærmest umulig å få konsise, så det finnes utallige variasjoner av Hope — gotta catch'em all, liksom.

I 1857 var det kolonien Natal som tro til med frimerker. De tok ingen sjanser, men valgte en perlekjedekledd dronning Victoria som motiv etter et portrett av kunstneren A E Chalon. Åkke som, en etter omstendighetene vakker Victoria som skulle komme til å sjarmere en rekke senere generasjoner i senk.

De sørlige afrikanske territorienes brokete historie siden portugiserne først seilte forbi i 1498 er en utfordring å følge med på, men la oss nå forsøke: Den Sør-Afrikanske Republikk, senere hetende Transvaal, kom med frimerker i 1869; Oranjefristaten i 1866. Med boerkrigene fikk frimerkealbumene også behov for Zululand, Stellaland og andre filatelistiske blaff. Samtidig fikk også de første generasjoner posthistorikere noe å stikke nesen sin i — men for det meste vasket de frimerkene av konvoluttene. Fra sammenslåingen av republikkene og koloniene i 1910 til Union of South Africa/Unie van Zuid Afrika kom på frimerker i 1913 kunne nemlig alt av kurserende frimerker benyttes hvor det skulle være. Artig og ettertraktet, kan du tro.

Den Sør-Afrikanske Republikk, Transvaal, utga kontinentets første særmerke i 1895. Motivet er symbolrikt og viser blant annet posttog og postdiligence. Anledningen var innføringen av 1p som portosats for innenlandsbrev og utenlandsbrevkort, derav rødlig farge iht UPUs regler.

Oranjestaten var og forble tro til appelsiner. Det hjalp lite mot kuler og krutt. Mon tro stedsnavnet LADYBRAND stammer fra en ilandsatt kone av norske kaptein Brand?

Etter 1. verdenskrig dukket det også opp frimerker overtrykket SWA. Dette var den inntil da tyske kolonien Sør-Vest Afrika, i dag Namibia, som på frimerker ble hetende Suidwes Afrika.

Råvarer som metall, edelstener og olje har vært krigsbytter siden den første boerkrigen i 1880.

I 1925 forsvant boerspråket fra merker; afrikaans kom inn istedenfor, gjerne alternerende, og dermed dobbelt opp av enkelte merker. Slik holdt de på til 1952 da begge språk fikk plass. I 1961 flagget landet ut av det britiske samveldet, og i 1966 ble de kjent som RSA, men frimerkene gikk tilbake til South Africa da Nelson Mandela ble valgt til president u 1993. Og allerede påfølgende år samlet atter samveldesamlerne Sør-Afrika.

Da apartheid-systemet gikk styresmaktene til hodet som verst på 1970-tallet, dukket det også opp frimerker fra deportasjonsstatene Ciskei, Transkei, Venda og den ingen av oss klarer å uttale: Bophuthatswana.

Sannelig samler vi mye rart på Grünerløkka.

Knapt en frimerkepakke med "hele verden" har unngått denne sjømannen. Hvor mange har du?

Postkortmotiv med utsikt sørover Pipervika fra Tordenskjolds plass, sommerstid, en ettermiddag — to seilbåter leker seg i havnebassenget og utstikkerne er stinne av folk som venter på at pappabåtene kan ta dem ut til landstedene langs Oslofjorden. Et bybud piler forbi på plassen, lett gjenkjennelig med sin tversoverveske, mens byens bedre stilte herremenn promenerer med bowlerhatter og stokk. Ja, stokk — mer et motefenomen enn uttrykk for elendig helse.

Eller kanskje var det de rekonvaleserende, internerte tyskerne som holdt til på militærsykehuset i Hegdehaugsveien/Wergelandsveien som var på tur nettopp denne dagen?

Kortet er postsendt 16. mai 1917, poststemplet om bord i postvognen på tog ut av landet, men mangler frimerke fordi det istedenfor er påskrevet “Kriegsgefangenen Sendung”. Javisst, 1. verdenskrig var vår krig, den óg. Postkortet er sendt under det krigsposthistorikere betegner den 1. sensurperioden, og har derfor ikke sensurstempel. Senere på sommeren fikk de internerte forresten besøk av sine familier — så kikk gjerne to ganger på postkort du har fra denne perioden.

Krigsfangepost fra Kristiania under 1. verdenskrig er sjelden vare.

I postkortets storhetstid som kommunikasjonsmedium kunne motiver fra alle verdenshjørner beskues i salgsstativene. Her er et postkort med utsikt over Oslo trykt, distribuert, solgt og postsendt i USA — det siste tilfeldigvis av en utvandret norsky. Hun skriver blant annet: “Jeg skulde like at bo der hvor jeg har lat pilen peke. Hvad heder den pladts?”

Ja, kan du hjelpe?

Da H7-lotteriet ble avholdt etter 2. verdenskrig for å skaffe midler til landets gjenreising, ble mange millioner kort innsendt for påmelding til forhåndstrekningene. I dag kaller vi dem H7-kort. Mange av dem lukter litt brent; de er i så fall fra den siste rest av lageret som klarte seg gjennom en brann. H7-kort fra tiden før det store røykskadesalget kan du regne for å være de filatelistisk sett fineste: de som raskt ble plukket ut av frimerkesamlere.

Her har vi gleden av å presentere det desidest vakreste H7-kort som er kjent i dag: en herremann ved navn Johs. Nordahl, hjemmehørende i Muntes gate 29, praktisk talt klebet seg inn i historien med sine 17½ 10-øres kronprins Olav-frimerke som dekor foruten det nødvendige 10-øres på forsiden av et 10-øres brevkort (strengt tatt overfrankert i utgangspunktet også), for å forme kongens monogram som hadde kommet til å bety så mye for motstands- og frihetskampen under 2. verdenskrig.

H7-kortet er postlagt 17. oktober 1946 og postbehandlet ved hovedpostkontorets brevadeling mellom middag og klokken 15. Først neste morgen har et av postbudene på budavdelingen håndstemplet de resterende 17½ merker.

Kriteriet for å delta i H7-lotteriets forhåndstrekning, var å anmelde loddnummer på kort frankert med kronprins Olav.