Bedømmelse av eksponat i postkortklassen

Et utdrag

1. Innledning
Dette spesialreglementet benyttes ved bedømmelse av postkorteksponater i Norden.
Postkortklassen har kommet som en følge av utviklingen innen filatelien. Postkortet har nær tilknytning til filatelien, ettersom det primært er ment til formidling av budskap gjennom postbefordring, som helsaker og andre postale forsendelser.

2. Eksponater
Et postkorteksponat kan settes opp med utgangspunkt i geografisk (topografisk), tematisk eller annet grunnlag, etter samlerens eget valg.

3. Prinsipper for eksponatets oppbygging

3.1 Definisjon av postkort
Et postkort skal ha en illustrasjon. Utover dette gjelder:

• For sirkulerte (brukt/postgått eller på annen måte postbehandlet) kort skal det være tegn på at de er behandlet av posten.
• For usirkulerte (ubrukt/ikke postbehandlet) kort skal disse ha trykt tekst eller trykte adresselinjer, eventuelt portorute, som viser at kortet er ment å skulle sendes i posten uten konvolutt.

3.2 Idé, plan og bearbeiding
En innledende plan skal vise ideen og oppbyggingen av eksponatet. Eksponatets tittel, samt innledningen i hoved- og underpunkter skal vise eksponatets struktur og logiske oppbygging (den ”røde tråd”).
Tittelen skal best mulig vise eksponatets innhold. Bearbeidingen av eksponatet skal være i samsvar med tittel og plan. Hvert postkort skal ha en tilknytning til det valgte emne.

3.3 Kunnskaper og forskning
Kunnskapen om emnet og om postkortene forutsetter forskning som forklares med kortfattet tekst i tilknytning til kortene.

4. Kriterier for bedømmelse
Ved eksponatets bedømmelse skal følgende kriterier anvendes:

• Idé, plan og bearbeiding av temaet
• Kunnskaper og forskning
• Kvalitet og sjeldenhet
• Presentasjon

5. Bedømmelse av eksponatet
Postkorteksponater bedømmes av en jury med kompetanse i å bedømme postkorteksponat, utpekt av det nasjonale filatelistforbundet.

Enrammes-formatet er et barn av de fornyinger som for tiden fnner sted i flatelien. Det skal ikke behøves så uendelig stort og altomfattende for å være en nydelig samling. En rask gjennomgang av de to foregående Frimerker i Sentrum viser en bredde i norsk filateli som utstillings-historisk savner sidestykke.

Utvilsomt har enrammes-utstillinger gitt samlerne mulighet til å eksperimentere og more seg med frimerker, postkort og samleområder som de tidligere ikke ville våget seg ut på. Det vanligste argumentet, og utvilsomt viktig for utstillingsflateliens overlevelse, er at det ikke behøver å koste skjorta med en enrammes-samling. Blant annet fordi vi har et avgrenset tema. Derfor ser man også en mulig slutt på samlingen slik at det ikke blir en mare å jakte på det ene eller de to-tre objektene man mangler, i årevis, inntil man lykkes eller går trøtt før den tid. Det er en kjennsgjerning at mange samlere, som ikke forsøker å utvide horisonten til andre samleområder, går lei av den grunn.

Fleksibelt
En åpenbar mulighet er å gi seg inn på et spesialstudium av noe man allerede samler. Hvis det ikke er spennende nok, er det lett å snu. Man skal merke seg at enrammes-klassen fortsatt omfatter samlinger i startfasen. Muligheten til å gå løs på noe nytt, åpner populære samleområder for nye samlere. For eksempel kan en bruksområde-studie av et enkelt frimerke bli starten på et spesialstudium av en serie. Eller det kan være hyggelig å ta opp igjen noe du samlet som liten.

På Frimerker i Sentrum har vi sett alt fra Oscar I og Oranjestaat i klassisk tid til fargerike sopper og postgåtte miniatyrark i moderne flateli. Hva får vi se i år?

Verdensnyhet
Med nettstedet iSentrum.com (hvor du leser akkurat nå, ja) lar vi, som første frimerkeutstilling i verden, utstillerne få vise fram sine godbiter på nett i forkant av utstillingen. Snakk om gedigen PR-mulighet – også for hobbyen vår.

De begrensede økonomiske rammebetingelsene for utstillingsflatelien har ført til at samlingene er fanget i den berømmelige tidsklemma. Det er omtrent bare på intime enrammes-utstillinger som Frimerker i Sentrum at juryen har god nok tid til å vurdere eksponatene forsvarlig. De siste år har sett en eksplosjonsartet utvikling i å legge skryteblad ved påmeldingsskjemaet; dette for å fortelle jutyen hvor god samlingen er og gi juryen tid til å vurdere sjeldenhet og viktighet av innholdet (= flatelistisk betydning).

Vi i Sentrum bretter opp ermene og drar den enda lenger: nå oppfordres du til å vise fram høydepunktene fra samlingen på nett! Du sender bare en epost med scan eller foto og en forklarende tekst til frimerker ÆTT isentrum.com, så får ikke bare juryen, men også andre samlere, far far away eller besøkende i semptember, men online, nyte lekkerbiskenene dine. Og juryene kan ikke bli bedre forberedt enn det. Skyggejuryen applauderer allerede påfunnet.

Skrive seg bak øret
Det er fort gjort å ta et feilskjær i enrammes. Stadig viktigere er en rød tråd gjennom de 16 arkene. I og med at de er så få, blir en digresjon sterkt synlig. En kort og konsis innledning skal definere denne røde tråden. Og hvis den flatelistiske betydningen av samlingen ikke er åpenbar, så fortell hvorfor du har samlet sammen materiellet ditt: slikt er viktig for at andre skal få samme forståelse for samlingen som deg. Tro meg, det er så lett å glemme disse små ordene, men når dømmedag kommer må de være der.

Viktigst av alt: lag en samling slik du liker den. Deretter finjusterer du slik at også andre klarer å forstå og verdsette det samme som deg ved samlingen. Husk: en som til daglig samlier 20mm posthorn behøver en kort, konsis og presis innføring i samleområdet ditt for å få full glede av de flatelistiske samleobjektene. Lange utredninger kan du spare til andre fora, f eks NFT.

Til dere som samler postkort: her er det bare å slenge seg med. Postkort på utstilling er en ren nytelse. Også å sette sammen. Følg med i NFT framover, for kanskje kommer det en artikkel om å tyne postkortsamlingen inn på 1 m². Vi skal også forsøke å få lagt ut snutter med tips og triks for samlingsoppbygging og layout her på utstillingens hjemmeside. En og annen videosnutt, til og med. Men uansett: ikke nøl med å melde deg på i dag!

Frimerkesamlere har hatt EPOST i mange år, men generelt vært lite fornøyd med fenomenet: pakkepoststempler står langt nede på rangstigen over dekorative svertemerker, mest grunnet sin klumpete form og mengden sverte som merkene dermed ble tilgriset med. Det funksjonelle ved pakkepoststempler, bortsett fra at de kunne stemple mange frimerker på en gang, var at frimerkene ble skikkelig makulert. Som  her: 24 Skilling ble fra januar 1877 konvertert til 96 øre, og unnlot man å stemple slike høyvalørfrimerker ville Posten fort gå konkurs. Slik er det ikke i dag, som alle som mottar frimerkefrankert post vet: knapt et stempel å se.

Videre ble pakkepoststemplene brukt til å merke pakkeomslagene som a) pakkepost og b) med avsendersted. Mindre poststeder hadde naturlig nok mindre trafikk og rakk derfor å skrive slike opplysninger for hånd. I Christiania var det industriell effektivitet som måtte til, så man brukte stemplene — de lå jo der allikevel.

I 1898 voldte dette vansker for postmesteren i Drammen, for i Christiania hadde de skaffet seg et rundt pakkepoststempel… men det får bli en annen historie.

Trykksak i tjukt og stort omslag sendt fra bokhandler P. T. Malling til kjøpmenn land og strand rundt på slutten av 1800-tallet. Innenlands kostet det bare 5 øre å sende trykksaker som veide inntil 125 gram mellom juli 1888 og juli 1919. Dette var ren statlig subsidiering av norsk næringsliv som kom til uttrykk i noe så trivielt som portotaksten.

Intet mindre enn 18 medaljer fra diverse vareutstillinger har Malling dekorert omslaget med. Varemesser har tapt seg kraftig siden den tid, men er fortsatt viktig for å holde den personlig-fysiske kontakten som internett ennå ikke har erstattet — omtrent som å gå i frimerkeklubb istedenfor å sitte alene hjemme med merkene.

Malling lå strategisk plassert i sentrum, som vi ser av omslaget: “Kirkegaden 34, ligeoverfor Postkontoret”. Posten var et naturlig bysentrum i Christiania. Og så slapp bokhandlerens bud å slite seg fordervet gjennom halve byen når de skulle levere postordre-bestillingene. Men på slutten av 1800-tallet var det fortsatt vanlig å bestille produkter hos den lokale kjøpmann som deretter tok kontakt med leverandøren og tjente noen skarve øre for bryderiet. Først da postoppkrav ble innført like inn i det nye århundret tok postordre av i Norge.

Kortet er postgått 13. oktober 1980, så motivet kan tenkes å være dagsferskt. På denne tiden drakk folk fortsatt Brigg, Freia var erkenorskt, og varebiler fikk parkere ved inngangen til stortingsbygningen. De to irrgrønne kopperkuplene vi skimter i øverste høyre kant av kortet, er hovedpostkontoret i Oslo. Der gikk det fremdeles an å sende post.